|
 |
Dimmu Borgir - Stormblåst MMV |
 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Alt Lys Er Svunnet Hen
Glinsende månelys ovenfor driver Frostlagte stier viser vei Svarte sjeler farer henover natten Inn gjennom skodde heim
Alt har svartnet Alt lys er svunnet hen Lødig trer vi nå inn i Riket I minne om at våre spor blir fulgt
Omgitt av sorgens dis Skrider ferden frem Som en skare av likkledde skrømt Vandrer vi jervens hjem
Brisen fører oss over norske myrer Forbi hver en tåkegrend Med hatet i våre harme sinn Reiser vi for aldri å komme igjen
Borderskapets Ring
Kom unge bror Skjenk oss din rene ungdom Legg ditt liv i våre hender Kjemp vår krig med oss
La vare sorger formørke ditt sinn La din sjel slites Føl natten som omfavner deg Glem all kjærlighet
Ingen tårer skal fylle dine netter Tre inn i broderskapets ring Ingen svakhet skal du finne i din sjel Styrken skal vandre ved din side
Kom Del ditt hat med oss Forlat ditt svake legeme La deg ei forvirres av vakre ord I Døden finnes all makt
Når Sjelen Hentes Til Helvete
Følg Følg etter Til Ondskapens hall vi drar! Der det vendte kors pryder ferden! Av Mørkets Allmektighet!
På kristi flesk vi spytter! La det råtne! Et symbol på godhettens bortgang! Et skuespill der endes!
Bring frem vårt indre sinne! Vis veien for vårt hat! Skjend guds sjeler til evig pine! I Ondskapens paradis er de dine!
Sorgens Kammer, del II
Minnenes ekko stiller timen Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker Men endelig få lengselen slukket - Etter å dra
Drakk jeg for meget av livhåpets krus Tok jeg gledens forfengelighet for gitt For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus Er det eneste ene igjen - Som er mitt
I min ensomhet vet jeg likevel At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv Derfor er jeg rolig når Repet strammes rundt min nakke
Stumme vitner kan ei gi trøst Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte Det landet av fortapelse Jeg egenhendig skapte
Denne intense dragning mot dødens portaler En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir Behersket siden tidenes morgen Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen
I min ensomhet vet jeg likevel At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv Derfor er jeg rolig når Repet strammes rundt min nakke
Da Den Kristne Satte Livet Til
Min sjel den glødet Og mitt sinn det lengtet Etter å få fatt i en kristen faen I det kalde mørket jeg ventet med vinden Det ulte som besatt av fanden
Jeg ventet Åh, som jeg ventet Tiden virket som evig Men endelig fikk jeg øye på stakkar'n Jeg hevet min knyttede neve Og skrek
Svake kristne! Dø i natt! Jeg skal flerre din sjel i to! Du skal føle makten jeg har fått av mørket! Din tid er omme! Også din tro!
…også din tro…!
Be om nåde du stakkars faen Og min latter skal atter runge Høyt i nattens kulde Der frosten fryser din siste Tåre…
Svake kristne! Du døde i natt! Med et kraftig hugg tok jeg din skalle! En blodig slakt som til syvende og sist hvis stemmer(vil)for alltid i Dødsriket gjalle!
Stormblåst
Gjennom tideløse morkne drømmer I fuktig høstvind ober landstrakte vidder Mot Sorias fjellheim Kommer jeg, en fandens ridder
Glatt er runen på det høye fjell Gnidd vekk av regn og vind Dragende kraft av ondskap lurer Her ved trollheims muldne grind Fortumlet av dette mørke byggverk Med røvet gull fra lyets pakt Brukt som spott til å senke Deres murer
Vi grunder over dette riket Så vakkert fylt med tideløs skumring Som en stjerne i tomsindighetens juv Det bringer frem en nattlig mimring Over tanker fra en vissen tid
Drott til himmels er det reist Av tidens endeløse svarte minner Stormblåst ut av det sorte indre Har bergflint rullet fra mo til kneist Undring og angst samler seg i natten I mørket som ruver om spiret For ingen dag kan veien hit Intet lys kan luske frem
Der sorg har beseiret alle gleder Og bygd et land på menneskets jord Fylt med isklad prakt og heder
Dødsferd
I det mørkeste mørke troner jeg I mine slaer trer stillheten frem Faldne engler vokter mine porter
I dødsdalens øde skjønnhet Har min sjel vandret vill Mens mørket og sorgen rådet Tentes hatets flammende ild
I nattens sorte stillhet Trer mitt tause frem I mørket flammer et likbål Nok en sort sjel har vendt hjem I stillhet følger vi ferden Til vår sorgsvarte bror Og ingen tårer faller Da aske forenes med jord Vi skal all dele hans skjebne Vi skal alle følge vår venn Da Dommedag's klokker ringer Skal vi alle komme igjen
For å herske
Antikrist
Stig opp på min trone bleke lik
Fall på kne ærbødiget foran mine føtter Ta imot mitt kalde kyss på din panne Jeg har lagt veien som fører til Helvete klar
Løft deres sverd til kamp, stolte menn La massakeren begynne i dag Hogg hodet av hver kristen og voldta deres kvinner og barn
Hvert kristenkors du finner skal du vende om Hver en bygning som bærer guds navn skal brenne Hver en kristenmanns grav skal vi skjende
Hver natt skal du våkne med ett skrik og kjenne blodet som brenner dypt i deg Hver natt skal du rave som en sanseløs i gaten og utslette hvert et tegn du ser til liv
Hør min tale menneskedyr Mine ord er din fremtid Jeg er Satans legemlige gjørelse Jeg er din herre
Jeg er ondskapen Jeg er antikrist
Vinder Fra En Ensom Grav
En høyreist ridder vender hjem Over himmel til himmel på en selvgjort bro Fra den endelige tvekamp mot lysets prest For nå til sist å gå til ro
Se der i fjellbrisens indre Hvor dets liv har søkt ly for en sol Som omsider vil mørkne med den evige natt Og hindre en verden i (å) blomstre og gro
Se der i øyets satire Hvor rester av godhet jages på flukt Og vindes vekk i en åpen grav Til den siste tenning av lys er slukket
Med kraftige hugg i menneske skaller Frydes den rytter i årvåken dis Himmelhøyt, vandrende over sin stjerne Skottende på en jord dekket i is
Over utallige faldne menn Som sådde livets spirende korn Streifer han vekk fra den siste krig Den mektigste fyrste, den blodige torn
Guds Fortapelse - Åpenbaring Av Dommedag
Hengitt er vi Til Mørkets keiser Den allmektiges kraft (Som) Fører vårt sinn I kamp Mot godhet og løgn
Dog fiendens hær er fattig Er den stor Men vi skal ta dem alle Og hente dem inn En etter en
Det håp de ser i gud Skal forsvinne i et hav av torner De torner deres falske frelser Engang følte spikret i sin skalle
Himmelen skal rakne Og en fandens torden skal buldre å brake Hans krefter vil røyne Der Mørkets front Beseirer lystes pest
Øyne vil renne i sorg Når de innser (at) deres gud ikke lenger kan hjelpe Det håp de så i gud Er svunnet og vekk for alltid
De følger nå sin falske felser Som fortsatt er bærer av en krone Med torner Men konge ble han ikke
Avmaktslave
Stanken fra den uransaklige vei Hvor forkynnelse og fask forhåpning er åte trengeter igjennom som en bitterhetens gave Og befrukter den menneskelige råte
Som en slave i avmakthetens tilstand Råder ei annet enn nederlagshekjennelse
Retrett Du har ei livets rett Retrett Du har ei livets rett
For ignoreres Dyret og idolets tegn Vil straff omsider den skyldige bifalle
Denne fromme paktens skadelige innavl Søker tilflukt i edens hage Hvorpå en stolt ren og rakrygget herre Ikke like lett lar seg belage
Så når dommedagstorden endelig runger Kan menneskets fantasibilde avdukes Alle og enhver med gudfryktig hunger Vil tape ansikt og slukes |
|
|
|
|
|
|
|
Просмотров: 1273 автор: Sorg
16 января 2009 |
|
|
|
|
|
|